Vi må slutte å snakke ned jobbene som gir folk en sjanse

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av Ann Cathrin Corrales-Øverlid og Synnøve Bendixsen om matbud som en “dårlig jobb” i sitt innlegg i Dagsavisen. For mange er arbeidet som bud ikke en blindvei, men et startpunkt – en mulighet til å komme i gang, tjene penger, bidra til samfunnet og bygge selvtillit. Dette gjelder ikke bare innvandrere, men også personer med hull i CV-en, redusert arbeidsevne eller andre utfordringer som gjør det vanskelig å få innpass i arbeidslivet.

Forfatterne blander sammen argumentene, der kriminalitet, etnisitet og plattformøkonomi blandes sammen og gir et svært forvrengt bilde av virkeligheten. La meg være tydelig: verken jeg som leder eller Wolt som organisasjon vil akseptere kriminell aktivitet på vår plattform. Wolt er opptatt av å tilby muligheter til mennesker som ikke ser det tradisjonelle arbeidsmarkedet som riktig for seg, eller som ønsker et supplement til sin ordinære jobb. Hos oss er det ingen krav til erfaring, språkkunnskaper eller formelle kvalifikasjoner. Vi bryr oss ikke om du heter Ali, Audun eller Oksana. Alle kan komme raskt og enkelt i gang, og nettopp denne lave terskelen gjør budjobben så verdifull. Mange som begynner å levere for Wolt forteller at jobben gir dem mestringsfølelse og motivasjon – og ikke minst et norsk nettverk som kan åpne dører til nye muligheter.

Vi vet at integrering og inkludering i arbeidslivet er store utfordringer i Norge. Det er vanskelig å komme i gang når arbeidsgivere ofte krever “norsk erfaring” før de gir deg en sjanse. Wolt, sammen med andre serviceyrker, er blant de få stedene som gir folk en enklere vei inn i arbeidslivet. Et sted der folk kan begynne å jobbe uten å måtte bevise noe først. For mange er dette ikke bare en inntektskilde, men et springbrett til fremtidige muligheter. Å sette disse mulighetene opp mot et “brennende arbeidsmarked” og kriminelle gjenger er å lukke øynene for det store flertallet på plattformen og i andre serviceyrker som har funnet noe som får dem opp om morgenen og gir dem ferdigheter de kan bygge videre på.

Det er også viktig å understreke at fleksibilitet er en kjerneverdi for våre budpartnere. De bestemmer selv når og hvor mye de jobber, noe som gjør denne typen arbeid spesielt attraktivt for studenter, småbarnsforeldre og andre som ønsker frihet og kontroll over egen tid. Når det er sagt, er vi ikke imot å styrke sikkerhetsnettet for våre budpartnere. Vi ønsker løsninger som gir større trygghet, men etter dagens regelverk er budene selvstendig næringsdrivende, og det setter klare grenser for hva vi kan tilby. Vi er åpne for å diskutere nye modeller og rammeverk, men vi må også bevare fleksibiliteten som gjør plattformarbeid attraktivt i utgangspunktet.

Det er lett å snakke om “dårlige jobber” når man ser på denne bransjen utenfra. Men virkeligheten er at budjobben gir folk en sjanse – kanskje den aller første sjansen de har fått i Norge – til å stå på egne ben. Det er noe vi bør feire.